Perkusjon

Perkusjon

Perkusjon omfatter altså mange forskjellige typer slagtøy og materialene varierer fra tre og metall til plast. Perkusjonsinstrumenter brukes i klassiske og rytmiske sjangrer, spesielt i latinamerikansk musikk, til å underbygge musikken med en rytme. Valget av perkusjonsinstrument avhenger av, hvilken musikksjanger det skal brukes til.

Perkusjonsinstrumenter dekker over en bred vifte av slagtøysinstrumenter, f.eks. claves, tamburiner, xylofoner, bongotrommer, kuklokker, triangler og congas.

Slagverk og perkusjon representerer selve hjertet i musikken. Som menneskehetens eldste instrumentfamilie har de fulgt oss fra de første rytmiske slagene med stein og tre, til dagens komplekse oppsett i alt fra symfoniorkestre til moderne rockeband. Det som forener denne enorme familien av instrumenter, er selve måten lyden skapes på: gjennom å slå, riste, skrape eller gni. Dette gir en unik taktil opplevelse som få andre instrumenter kan matche.

Historien bak rytmen

Røttene til perkusjon strekker seg titusenvis av år tilbake i tid. I mange kulturer var trommen langt mer enn bare et musikkinstrument; den var en budbringer, et religiøst verktøy og et samlingspunkt for hele samfunn. Fra de afrikanske "snakkende trommene" som kunne formidle komplekse beskjeder over lange avstander, til de seremonielle rituellene i det gamle Egypt, har rytme alltid vært en måte å kommunisere på der ord ikke strekker til.

Da slagverket for alvor inntok den vestlige musikkscenen i middelalderen, var det først og fremst knyttet til militær disiplin. Trommer og cymbaler ble brukt for å holde takten til marsjerende tropper og for å gi signaler på slagmarken. Det var først på 1700- og 1800-tallet at komponister som Mozart og Haydn begynte å flette disse kraftfulle lydene inn i orkestermusikken, ofte inspirert av de energiske rytmene fra osmansk janitsjarmusikk.

En verden av klang og karakter

Perkusjonsfamilien deles ofte inn i to hovedleire basert på hvordan lyden oppfattes. Vi har de stemte instrumentene, som xylofon, marimba og pauker, som kan spille spesifikke melodier og toner. På den andre siden finner vi de ustemte instrumentene, som skarptrommer, cymbaler og maracas, som fokuserer på klangfarge og rytmisk driv. Denne variasjonen gjør at perkusjon kan være alt fra en subtil visking i bakgrunnen til et eksplosivt midtpunkt i en komposisjon.

Det moderne trommesettet, slik vi kjenner det fra jazz, rock og pop, er faktisk en relativt ny oppfinnelse. Det vokste frem på starten av 1900-tallet da musikere fant ut hvordan de kunne bruke fotpedaler for å spille flere instrumenter samtidig. Dette revolusjonerte musikken og la grunnlaget for den moderne rytmeseksjonen. Samtidig har latinamerikanske tradisjoner beriket musikkverdenen med instrumenter som congas og bongos, som tilfører en varme og kompleksitet som er uunnværlig i dagens lydbilde.

Finn din egen rytme

I dag brukes perkusjon i nesten alle sjangre, fra den minste shakeren i et akustisk oppsett til de massive klangene i et filmscore. Enten du er profesjonell musiker eller bare liker å kjenne takten i kroppen, finnes det et instrument som passer din stil. Det fine med denne instrumentgruppen er at terskelen for å begynne er lav, mens taket for mestring er uendelig høyt. Det handler om følelse, timing og gleden ved å skape lyd med egne hender.

Perkusjonseksjonen i et symfoniorkester

Perkusjonseksjonen er den største i symfoniorkesteret. Slagtøysinstrumenter omfatter ethvert instrument, som gir en lyd, når det slås på, ristes eller skrapes på. Det er ikke enkelt å være perkusjonist, fordi det krever masse øvelse å treffe et instrument med den rette styrken, på det rette stedet og på det rette tidspunkt. Noen percussioninstrumenter kan stemmes og spille forskjellige toner, som xylofon, pauke eller piano og noen kan ikke stemmes og har ikke et bestemt toneregister, så som stortrommen, bekkener eller kastagnetter. Percussioninstrumentenes rolle i et symfoniorkester er å holde rytmen, lage spesielle lyder og tilføye spenning og farge til komposisjonen. I motsettning til de fleste av de andre musikere i orkesteret, vil en perkusjonist vanligvis spille flere forskjellige instrumenter i ét stykke musikk. De mest vanlige perkusjonsinstrumenter i orkesteret omfatter:

Pauke:

En stor kobberkjele med trommeskinn laget av kalveskinn eller plast som er strukket ut over toppen. Pauker er stemte instrumenter, hvilket betyr at de kan spille forskjellige toner. Paukeslagerne kan endre tonen ved å strekke eller løsne trommmeskinnet, som er fastgjort til en fotpedal. Pauken er en sentral del av percussionseksjonen, fordi den støtter rytme, melodi og harmoni. De fleste orkestre har fire pauker i forskjellige størrelser og stemt i forskjellige toneleier, og de spilles som regel av en musiker, som treffer trommeskinnet med filt-køller eller trommestikker.

Xylofon:

Kommer opprinnelig fra Afrika og Asia, men har et gresk navn, som betyr "trelyd". Den moderne xylofon har tangenter i tre, som er arrangert som på et piano, og som musikeren treffer med en liten kølle. Man kan endre uttrykket av tonen ved å bruke forskjellige slags køller (hard eller myk) og ved å treffe tangentene på forskjellige måter. Bak på tangentene sitter det metallrør som får lyden til å vibrere. Dette gir xylofonen sin lyse klokkelignende lyd.

Cymbaler:

Cymbaler er orkesterets største støykilde. Det er som regel to store metalldiske, som typisk er laget av spundet bronse. Cymbaler kommer i en rekke størrelser, fra ganske små til veldig store. Jo større cymbal, jo dypere lyd lager de. Cymbaler kan brukes til å skape eller understøtte drama og spenning og for å aksentere rytmen eller skape stilferdige lydeffekter. Man kan spille cymbaler enten ved å slå dem mot hverandre eller man kan bruke pinner, køller eller børster til å slå en eller begge cymbaler.

Triangler:

Du har sikkert spillet på en triangel selv på et eller andet tidspunkt. Det er en liten metallstang, som er bøyet i form av en trekant og gir en ringende lyd, når du treffer den. Det er mange størrelser triangler og hver enkelt har sin tone. Du spiller trianglen ved å holde den på en snor og slå den med et metallrør. Rørets størrelse og tykkelse kan endre den lyden som trianglen lager.

Lilletromme og stortromme:

Lilletrommen er en liten tromme av tre eller messing med trommeskinn fremstilt av kalveskinn eller plast strukket over begge ender på en hul sylinder. Den har et sett trådinnpakket strykere strukket over bundhodet (seidingen), som gir lilletrommen sin unikke "raslende" lyd, når trommen treffes. Det sitter en liten kontakt på siden av trommen, som gjør det mulig å slå seidingen av og på, så det kan tilpasses musikkstykkets øvrige komposisjon. Lilletrommen brukes ofte i militærmusikk og er en sentral del av et garderorkester. Du spiller på lilletromlen ved å treffe toppen med trommestikker, køller eller børster.

Stortrommen er det største medlem av percussionfamilien og lager derfor de dypeste lyder. Stortrommen er bygget som en meget stor lilletromme, men uten seiding; det er også et ustemt instrument. Du spiller stortrommen ved å treffe enten trommeskinnet med trommestikker, som har store myke hoder, ofte dekket med fåreskinn eller filt. Det kan produsere masse forskjellige lyder fra brølende torden til den mykeste hvisken.

Maracas:

Maracas kommer fra Mexico. De er som oftest laget av tre eller plast og formet som et eggeformet hode på et skaft. Inni "eggehodet" er det fylt enten tørkede frø, perler eller små kulelager, som gir instumentet sin spesielle raslende lyd. Raslelyden det lager avhenger av, hva de er laget av og hva de er fylt med. For å spille dem holder du dem i dine hender og rister.

Gong gong:

Gong gongen er en veldig stor metallplate, som henger opphengt på et metallrør. Det ligner et bekken og er også ustemt, men er mye større og har en forhøyning i midten. For å spille det, slår du på midten med en myk kølle. Avhengig av hvor hardt du treffer det, kan du lage en øredøvende romlen eller det mykeste flimmer av lyd.

Chimes:

Chimes er metallrør av forskjellig lengde, som henger ved siden av hverandre fra en metallramme. Når du treffer rørene med en kølle, høres de ut som kirkens ringende klokkeklang. Hvert metallrør har hver sin klang og tone.

Kastagnetter:

Disse små morsomme treinstrumenter kommer fra Spania og er vant med å punktere musikken med en distinkt klikk-klakk-lyd. Kastagnetter er laget av to stykker tre, som er bunnet sammen. For å spille dem holder du dem med dine fingre og klikker de to stykker tre mot hverandre. I orkesteret er kastagnetter noen ganger montert på et stykke tre og percussionisten spiller dem ved å slå på dem med sine hender.

Er det klassiske piano et percussioninstrument?

Hvis man skal putte pianoet i en musikkkasse, da er fagfolk uenige om, om pianoet er et percussion- eller et strengeinstrument. Du spiller det ved å trykke på dets 88 sorte og hvite tangenter med fingrene, hvilket tyder på at det hører til i percussionkategorien. Men tangentene løfter små hammere inni pianoet, som treffer strenger (faktisk har pianoet flere strenger enn noe annet strengeinstrument), som produserer den karakteristiske pianolyd - hvilket gjør det til et strengeinstrument. Hvilken kategori tror du det tilhører? Uansett hvilken kategori det tilhører, så er det ingen tvil om at pianoet har det største spend av alle instrumenter i orkesteret. Det er et stemt instrument og du kan spille mange toner samtidig ved hjelp av begge dine hender. Innen orkestermusikk understøtter pianoet vanligvis harmonien, men det har også en annen rolle som soloinstrument, som både spiller melodi og harmoni.